Verdenskart endrer seg stadig. Nye bosetninger dukker opp, gamle forsvinner. Men byer dør ikke med en gang, og i noen tid eksisterer de fortsatt på gamle kart, til minne om tidligere innbyggere. De eksisterer, etter å ha mistet sin levende ånd og blitt til spøkelser. Og fotografier av de tomme gatene deres blir et velkomstpokal for fans av ekstrem turisme.
Enhver by ble en gang kartlagt for første gang. Han levde, vokste, utviklet seg. Folk gikk langs gatene, barn løp til skolen. Under kalesjen til byparkene møttes elskere, og på kirkegården sørget slektninger over sine avdøde kjære. Men i en bys liv kommer det et øyeblikk når den ikke lenger er tegnet på kart. Livet i ham dør - gradvis eller umiddelbart, over natten. Og nå plystrer vinden langs de en gang travle gatene, og hus vender ut mot gatene med tomme mørke vinduskarmer.
Pripyat
Den beryktede ukrainske byen Pripyat sluttet å eksistere etter Tsjernobyl-ulykken natt til 26. april 1986. I løpet av få timer ble byen med en befolkning på seks titusenvis av mennesker nesten evakuert. I dag vokser det trær i gatene i Pripyat som har kommet seg gjennom asfalten, og grupper av turister - elskere av ekstrem rekreasjon som liker å kalle seg stalkere, vandrer rundt.
Kadykchan
Det sovjetiske nord ble mestret i stor skala. Tusenvis av landsbyer, bytyper, byer vokste nesten over natten rundt kullgruver, gullgruver og de beryktede Kolyma-leirene. En av slike bosettinger i urbane byer var Kadykchan, som ligger i Susuman-distriktet i Magadan-regionen. Kadykchan skylder sitt utseende til det rike kullforekomsten av høyeste kvalitet som finnes ved siden av det. I 1986 var befolkningen i byen over 10.000 mennesker. Etter at gruvebyen ble anerkjent som ulønnsom (dette skjedde i 2003), ble Kadykchan til en spøkelsesby. Møbler og bøker er fortsatt bevart i leilighetene, glemte biler er i garasjene, og på det sentrale torget er det en nedslitt byste av den første sovjetiske lederen, som er dekket av snø nesten til toppen av hodet av snøstorm om vinteren.
Centralia
Få mennesker vet at den berømte byen Silent Hill fra skrekkfilmen med samme navn har en ekte prototype. Dette er bosetningen Centralia (USA, Pennsylvania), som fikk status som en by i 1866. Byens økonomi levde av kullgruvedrift i gruvene rundt. De forlatte kullgruvene var årsaken til tragedien som ødela Centralia. På grunn av brannmannskapenes uaktsomhet startet en underjordisk brann rett under byen, som fortsetter til i dag. Byens postnummer ble eliminert av US Postal Service i 2002. Centralia har blitt en spøkelsesby.
Detroit
En annen amerikansk by ble nylig med i spøkelsesbysamfunnet. Dette er Detroit, en gang en industriell perle blant amerikanske byer. Byens tilbakegang begynte på 50-tallet i forrige århundre. I dag er Detroit en spøkelsesby med knapt et glimt av livet.
San Zhi
Ikke langt fra Taipei (Taiwan) ligger den gjærede byen San Zhi. Byen ble unnfanget og bygget som et ultramoderne feriested for den velstående eliten. Imidlertid skjedde det stadig ulykker på byggeplassen, noe som ga opphav til troen blant lokalbefolkningen om at byen var forbannet. Byggingen ble suspendert, og deretter fullstendig begrenset. Byen har forvandlet seg til et spøkelse, men den fortsetter å tiltrekke seg mengder med ekstreme turister.
Byer, som alle levende ting, dør. Men du kan ikke begrave byen. Og i dag tiltrekker mange av byene som allerede har omkommet fortsatt turister, tegnet av et underlig ønske om å utforske og fange skjelettene i gatene og husene som en gang var fulle av liv på fotografiske filmer.
